Hvis den norske stat hadde vært en mann, ville den i likhet med mange andre menn våknet med ereksjon. Men i motsetning til et vanlig “morgenbrød”, som kan forårsakes av noe så uskyldig som at man er tissetrengt, er statens ståpikk utelukkende knyttet til kåtskap. I den norske stats tilfelle er det avgiftskåtskap som forårsaker morgenereksjonen. Og det er en drift man – unnskyld uttrykket - ikke skal kødde med.
Den norske stat synes nemlig totalt umettelig på avgifter. Det er det siste staten tenker på før han sovner. Det er det hans våte drømmer handler om. Og det er det første han tenker på når han våkner om morgenen, og kjenner sitringen i underlivet: Hva kan vi avgiftsbelegge i dag? Eller: Hvilken avgift kan vi øke i dag? Tilsvarende har staten rett som det er noen riktig leie mareritt, som uten unntak handler om at han en dag skal våkne til erkjennelsen av at det ikke finnes noe mer å avgiftsbelegge, ingen flere avgifter å øke. Det er en tanke som får staten til å kaldsvette. Når staten har søvnløse netter, og det har han rett som det er, skyldes det nesten alltid disse vonde drømmene. (Jeg er forresten overbevist om at det er denne mangelen på søvn som ofte gjør staten så sur og grinete og humorløs, men det er en annen sak).
Det vanligste er nok likevel at staten våkner opplagt og uthvilt. Og det er godt for ham. Arbeidet med å finne på nye avgifter er nemlig et arbeid som krever stor kreativitet, simpelthen fordi det aller, aller meste allerede er avgiftsbelagt i Norge. Man skulle ikke tro det gikk an å finne på noe mer. Men staten er flink, og klarer hele tiden å tilfredsstille kåtskapen. Og dermed holde marerittene på avstand.
Mitt favoritteksempel på denne kreativiteten er den såkalte “personskadeavgiften”. Den ble innført for noen år siden fordi staten oppdaget at det faktisk kostet masse penger å behandle ofre for trafikkulykker. Man skulle tro at denne behandlingen inngikk i sykehusenes ordinære “repertoir”, og slik sett allerede var finansiert over skatteseddelen. Og det er den nok også, men staten trenger alltid mer penger, og et sted skal de komme fra. Ergo kom han opp med personskadeavgiften, som angivelig skulle brukes til ulykkesforebyggende arbeid og tilsvarende gode formål. For å gjøre det litt mindre åpenbart at dette bare var en ny skatt ble avgiften krevd inn av forsikringsselskapene, sammen med den ordinære forsikringspremien. Og slik gikk det noen år, inntil staten oppdaget at dette ikke var en spesielt effektiv innkrevingsmetode. Og så besluttet han at staten skulle kreve inn avgiften selv, sammen med årsavgiften. Og dermed hadde han forklart hvorfor årsavgiften plutselig gikk opp med noen hundrelapper, og hvorfor biler som før ikke hadde betalt årsavgift (eks: veterankjøretøy) nå plutselig måtte betale. Og vips hadde han øket både årsavgiften og avgiftsgrunnlaget med mange millioner, før noen helt hadde fått med seg hva som skjedde.
Sånn er staten. Han er flink til å tilfredsstille seg selv. Rene superonanisten. Selv om det er oss det går ut over.
