Feed on
Posts
Comments

Stoltenbergs tour de force

Jeg vet ikke noe som helst om det indre liv i regjeringen Stoltenberg, og det er sikkert like greit. Men skal man tro media (og det skal man jo ikke) er det Jens Stoltenberg og ham alene som har trumfet gjennom den nye avgiften på biodiesel.
Og bare så det er sagt: Jeg er ingen varm tilhenger verken av Stolteberg eller partiet han representerer, men i denne saken er det han som har rett og de andre som tar feil. Det er selvsagt ikke riktig at fossil diesel skal ha full avgift, mens biodiesel ikke skal ha noen avgift. Det finnes en haug av gode argumenter for det, men de gidder jeg ikke gjenta her, siden ingen lytter likevel.
Men nå var det Stoltenberg det skulle handle om. For i denne saken har han imponert meg. Og levert et meget overbevisende argument for at både Haga og Karita tar feil i sine mindre flatterende beskrivelser av mannens lederegenskaper. Stoltenberg har simpelthen demonstrert et mot og en politisk viljestyrke som det står respekt av!
Og så kommer Siv Jensen og andre og klager på at Stoltenberg misbruker makten, og at hans adferd i denne saken er udemokratisk, og at han overkjører Stortinget og folket og jeg vet ikke hva. Det er med respekt å melde det dummeste jeg har hørt på veldig lenge. Har Siv jensen og de øvrige opposisjonspolitikerne glemt at vi hadde valg den 14.september? Og at de rød-grønne (med Ap og Stoltenberg i spissen) vant en ganske overbevisende seier? At de faktisk ble gjenvalgt? At de dermed fikk et mandat til å styre landet de neste fire årene? En valgseier gir dem selvsagt ikke rett til å ture fram som de vil i alle saker, men et flertall av folket har i et demokratisk valg gitt uttrykk for at de ønsker Ap-politikk de neste fire årene. På et eller annet tidspunkt vil det faktisk innebære at FrP og de andre blir nedstemt. Sorry, Siv, Erna, Daffy og dere andre; det er dette som er demokrati.
Og hva Aps indre liv angår: Det partiet er ikke noen søndagsskole og har aldri vært det. Men det er deres problem. FrP bør i saker som angår partikultur feie for egen dør.

Kongeparet vil ha seg frabedt at noen stiller spørsmålstegn ved prinsebarnas gjøren og laden. Og det er greit det: Hvis Märtha og Ari kunne være så greie å holde seg vekke fra offentlighetens lys, og slutte å logre som pudler hver gang noen stikker et kamera eller en mikrofon opp i fjeset deres, så skal saktens vi andre la være å mase om dem. Det hadde faktisk vært en befrielse og sluppet å forholde seg til all toskeskapen som kommer derfra, enten det dreier seg om siste nytt fra englefronten, eller unge Behns fjerndiagnostisering av sine meningsmotstanderes psykiske helse.

Pinglepartiet Høyre

Det er litt patetisk å se hvordan Høyre, som i valgkampen gikk høyt på banen i forhold til personvern og overvåking, pingler helt ut når det handler om EUs datalagringsdirektiv. De kan ikke bestemme seg før regjeringen har svart på Erna Solbergs 14 spørsmål, som blant annet handler om en del praktiske forhold knyttet til en eventuell innføring av direktivet, samt en vurdering av konsekvensene av å ikke innføre det. Osv osv.

Maken til tåkelegging skal man lete lenge, og forhåpentligvis forgjeves, etter.

Jeg trodde i mitt enfold at Høyre var et parti av prinsipper. At Høyre stod for noe. At de tok standpunkt (gjerne der andre sviktet). Slik de gjorde i programmet foran høstens stortingsvalg. Og så viser det seg at de ikke er prinsipielle i det hele tatt. At det f eks spiller en rolle om våre kommunikasjonsdata skal lagres i 6 eller 24 måneder (de bør ikke lagres i det hele tatt!). Eller at f eks Jonas Gahr Støres vurdering av hva EU vil tenke om oss skal påvirke vår beslutning (det finner vi tidsnok ut av! Og siden når ble Gahr Støre Høyres ledestjerne?).

I USA ser vi av og til at politikere oppfordres til å skaffe seg selv en ryggrad. Det burde Erna og Høyre også gjøre. Skaffe seg en ryggrad altså.

Kristiansand kommune vil sperre av 22 mål med populært turområde på Dvergsøya i Kristiansand, for at kronprinsparet skal få bruke den såkalte Vogts villa som hytte. I tillegg vil de legge beslag på et par båtplasser. Og så må politiet få bygge ei lita vaktbua på området, så de slipper å bli kalde og våte mens de vokter monarkiets framtid.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Her har vi i årevis hatt et strandsonevern, som ble etablert for å hindre at skjærgården ble nedbygd og privatisert, og dermed utilgjengelig for allmenheten. Greit nok at mange sørlandskommuner (Kristiansand inkludert) har forvaltet dette på en måte som gjør at Staten nå vurderer å frata dem hele myndigheten, men dette blir jo bare aldeles for dumt.

De kongelige disponerer allerede i dag flere hytter og strandeiendommer enn de fleste bare kan drømme om. De befinner seg helt på toppen av det norske samfunn hva privilegier og handlefrihet angår. De kan feriere nårsomhelst, hvorsomhelst. Blir det for kjipt på Mågerøy (hvor Forsvaret har gitt dem halve øya) kan de pendle til pappa på Hankø, og når de har vært der for lenge kan de ta seg en tur langs kysten med kongeskipet.

Rent bortsett fra at jeg under henvisning til lov om offentlige anskaffelser synes hele kongehuset burde vært satt ut på anbud, kan jeg ikke med min beste vilje finne en eneste grunn til at Mette-Marit og mannen hennes skal få noen som helst strandsonemessig særbehandling av Kristiansand kommune. De får kjøpe seg ei hytte, de som andre. Eller låne kåken til fatter´n.

Aps rekrutteringskrise

Det lover ikke bra for rekrutteringen i Norges største parti at Jens Stoltenberg må ty til nesten-pensjonister som Sigbjørn Johnsen for å få regjeringskabalen til å gå opp.

Det lover heller ikke bra for norsk økonomi. For er det noe Sigbjørn Johnsen kan er det å administre pengebingen i krisetider. Så han er et godt valg, bevares. Tankekorset er at det ikke finnes flere som ham..

Jeg er  Obama-fan, og har vært det helt siden han tok demokratenes landsmøte med storm for fem år siden.  Min beundring fortsatte å stige da han holdt hodet kaldt og hjertet varmt gjennom en spennende valgkamp. Og det faktum at han ble valgt med god margin var en seier ikke bare for det amerikanske folk, men for hele den verden som USA på godt og vondt dominerer.

Og så skal Thorbjørn Jagland og hans Nobel-komite-kolleger forkludre hele greia med å tildele Obama en aldeles unødvendig og fullstendig ufortjent fredspris.

Jeg var i USA den dagen tildelingen skjedde, og så hvordan den ene TV-kommentatoren etter den andre vekslet mellom vantro og hånflir – ikke over den uheldige prisvinneren, men over den totalt uforståelige tildelingen. Ingen forstod noen ting. Sterkest inntrykk gjorde det at vinneren selv, og hans stab i Det Hvite Hus, brukte 6 timer på å komme opp med en passende respons. Dette er verdens mektigste embete. Dette er et embete som er oppsatt med alt som trengs av folk og ressurser for å kunne reagere raskt og effektivt på alle tenkelige og utenkelige hendelser. Ikke desto mindre gikk det 6 timer før Obama viste seg. Og da holdt han en takketale der han i realiteten sa at denne prisen var det andre som skulle hatt.

Jeg er sikker på at Obama innerst inne hadde mest lyst til å takke pent nei til hele fredsprisen. Men han er for høflig og veloppdragen til det. Så han takket ja.

Men du all verden for en bjørnetjeneste Nobel-komitten har gjort Obama! Det kan allerede argumenteres overbevisende for at Obamas største problem er at forventningene til ham er så store at alt annet enn 100% suksess på alle fronter vil bli sett på som et nederlag. Han har selv vært med å skape disse forventningene, men jeg tror verken Obama eller andre var forberedt på at det skulle ta så til de grader av.  Det er åpenbart at Obama har forsøkt å roe det hele ned de siste månedene. Og han har gått på noen smeller som demonstrerer at heller ikke Obama er noen Supermann.

Det har åpenbart ikke Nobel-komiteen fått med seg. For i stedet for å gi mannen arbeidsro setter de ham igjen på pidestallen. Og kaster bensin på bålet til Obamas kritikere, som har gått litt på tomgang i det siste. Rush Limbaugh og hans likesinnede uttrykker forundering over tildeling, men innerst inne godter de seg, for dette er et nytt eksemepl på at Obama bare er ord og ikke handling. På ytterste høyre i USA heter det nå at Obama er så god til å snakke at selv den norske Nobel-komiteen har falt for bløffen.

Og jeg kan ikke klandre dem. For uansett hvor begeistret jeg er for Obama kan jeg ikke fatte hvorfor han skulle få fredsprisen nå. Det sies at han ble nominert allerede i august i fjor. Da var han ikke engang valgt. Nominasjonsfristen gikk uansett ut 12 dager etter at han ble innsatt, og da pristildeling ble kunngjort hadde han fremdeles bare sittet med makten i 9 måneder. Han har forhåpentlig mer enn 7 år igjen som president. Og selv etter endt presidenttid vil han være en ung mann som kan utrette mye. Slik avgåtte presidenter – også langt mindre populære sådanne – har gjort før ham.

Men det kunne ikke Jaggis vente på. Han måtte gi ham prisen nå, med en gang. På et syltynt grunnlag, som enn så lenge bare handler om ord og visjoner.

Jeg skjønner det simpelthen ikke.

Derfor har jeg kommet til følgende konklusjon: Thorbjørnetjeneste Jagland vil gjerne ha Obama til Oslo. Kanskje Jens også har lyst til det (de husker sikkert begge hvor stas det var for Kjell Magne da Bill kom på besøk; det var høydepunktet i karrieren iflg Bondevik selv. Utrolig at han sa det, etter å ha vært statsminister i flere år…). Og så har sikkert noen snakket sammen, og funnet ut at den enkleste måten å få Barack til byen på er å gi ham fredsprisen. For da må han jo komme. Og så kan alle sole seg i glansen av den store statsmannen, og så har både Thorbjørn og resten av komiteen (og Jens og kronprisen og halve kongeriket) noe å fortelle barnebarna om.

At de driter seg selv ut tenker de åpenbart ikke på. At de bringer hele fredsprisen i vanry tar de åpenbart med knusende ro. At mine amerikanske venner ristet på hodet og lurer på hva som egentlig foregår er de selvsagt lykkelig uvitende om.  At Obama selv får sine planer forpurret kunne de ikke bry seg mindre om.

Jeg blir kvalm.

Det er sikkert bare jeg som er dum, men jeg skjønner ikke hvordan et SV i tilbakegang og et Sp på stedet hvil kan framstilles som en rød-grønn seier. Det var Ap som gikk frem, og som sammen med Høyre framstår som en valgvinner. Kristin Halvorsen hevder at folk har valgt Jens framfor kaos. Altså at Ap har tatt velgere fra ikke-sosialistisk side. Det må i så fall være fra Venstre og KrF. Men hvor har så SVs gamle velgere tatt veien? Til Høyre eller FrP? I don’t think so.

SV har mistet velgere til Ap. Folk har valgt Ap framfor rød-grønn handlingslammelse. Det er i alle fall min påstand.

Sponheim falt for eget grep

Jeg har skrevet flere blogger med kritikk av Lars Sponheim for hans dogmatisk-fanatiske avvisning av ethvert samarbeid med FrP. Og fått pepper for det fra flere av hans partifeller.

Nå har det norske folk i valg sagt sin mening om Venstre, og det er ikke pent.

Mens Sponheim trekker seg foran åpent kamera midt under valgnatten. Da viste han i et kort øyeblikk tilløp til selvinnsikt. Denne var imidlertid fordunstet under partilederdebatten litt senere på kvelden. For da forklarte han nederlaget med at Venstre ikke hadde vært klare nok i sin avvisining av FrP. Og at han forøvrig gav blaffen i om han ikke ble gjenvalgt.

Forskerne får finne ut om de gamle Venstre-velgerene gikk til de rød-grønne, slik Sponheim påstår, eller til Høyre, slik jeg påstår. Og så får vi alle være glad for at Sponheim ikke ble gjenvalgt, for hvis et nederlag av slike dimensjoner ikke gjør inntrykk er han åpenbart både demotivert og lei, og da er det bedre at han steller sauer i Ulvik.

Venstres sure oppstøt

Venstre vil skape et lavutslippssamfunn, blant annet ved å gjøre omstillinger på alle områder som har betydning for klimaet og miljøet.

Da tenker de åpenbart ikke på det politiske miljøet, eller samarbeidsklimaet på borgerlig side. For der bidrar Venstre med så mange sure utslipp (for ikke å si oppstøt!) at jeg som gammel Venstre-velger blir både sint og oppgitt.  At Sponheim velger å bruke mesteparten av sin taletid på å rakke ned på andre (les: Frp), i stedet for å snakke om sin egen politikk, er patetisk, og vil forhåpentlig straffe seg på valgdagen.

Han får i alle fall ikke min stemme.

Noen ganger vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte over norsk innvandringspolitikk. Men når Aftenposten melder at Politihøgskolen har lempet på norsk-kravene for å trekke til seg flere studenter med innvandrerbakgrunn blir jeg bare oppgitt. Og sint. For dette er en hån mot alle: Det er en hån mot alle dem som arbeider hardt for å bli integrert i det norske samfunnet, et arbeid hvor språket står helt sentralt.  Det er en hån mot en politietat som er like opptatt av sin profesjonalitet som enhver annen yrkesgruppe. Og det er en hån mot det publikum politiet skal tjene.

Det er også en lissepasning til dem som ønsker å slå politisk mynt på alt som er galt når det gjelder innvandring og integrering.

Politiskolens rektor forsvarer opptakspraksisen med at det viktigste tross alt er hva studentene kan når de går ut, ikke hva de kan når de kommer inn. Det er med respekt å melde det dummeste jeg har hørt fra noen skoleleder på veldig, veldig lenge! Hvis dette var riktig ville jo ethvert opptakskrav ved enhver utdanningsinstitusjon være meningsløst. Da spiller det ingen rolle hva legestudenten kan når han begynner på studiet. Da er det det ikke så nøye hva ingeniørspiren kan når hun starter sin utdannelse. Da er det ikke så farlig om lærerstudenten i utgangspunktet mangler kunnskaper i sentrale fag.

Vi får håpe at politi-rektoren er blitt misforstått eller feilsitert av en journalist som strøk i norsk.

Men siden det neppe er tilfelle (ettersom journalisthøgskolen faktisk tar sine egne opptakskrav på ramme alvor!) håper jeg heller at noen hvisker politirektor og opptaksnemnd noen ord i øret, og forteller dem at dette både er dårlig skolepolitikk og dårlig integreringspolitikk. Hvis de snakker riktig sent og veldig tydelig kan det jo være budskapet når inn.

« Newer Posts - Older Posts »