Det er ikke min hensikt å raljere over statsrådens misbruk av statistikk. Derimot er jeg etter hvert blitt inderlig lei av myndighetenes nesten ensidige fokus på den enkelte trafikants holdninger når trafikksikkerhet skal diskuteres.  Kleppas utsagn om at 70% av ulykkene skyldes forhold ved føreren er i så måte meget illustrerende. Hvis det er sant sier det seg selv at vi må fokusere på holdningsskapende arbeid, og sette inn tiltak som kan påvirke disse holdningene. Lave fartsgrenser kombinert med   hyppige politikontroller og strenge (eller rettere sagt: dyre) straffereaksjoner er i så måte et yndet virkemiddelsett.

Det er vel og bra å fokusere på den enkeltes holdninger. Og det er klart at mange av våre veier er i så dårlig forfatning at selv 70 km/t er i overkant fort. Og det er klart at mange av oss bryter disse fartsgrensene og må finne oss i å bli straffet for det.

Mitt poeng er ikke desto mindre at det holdningsskapende arbeidet bare er én side av en sak med svært mange fasetter.

Et sideblikk på mitt ansvar som bedriftsleder belyser dette.  Som daglig leder av en industribedrift har jeg et overordnet ansvar for å ivareta helse og sikkerhet til alle som befinner seg på anlegget.  Det gjør jeg ved å sørge for at vi til enhver tid – og samtidig – fokuserer på tre forhold: at anlegget er så godt sikret som mulig, at alle som ferdes her kjenner faremomentene eller –områdene, og at alle har det personlige verneutstyret som skal til for å begrense konsekvensene når noe likevel går galt.

Skulle jeg fulgt samferdselsministerens logikk kunne jeg valgt en mye enklere tilnærming. For også hos meg er det kanskje slik at 70% av ulykkene skyldes forhold ved den enkelte, som fra tid til annen kan være uforsiktig, uoppmerksom, glemsk, ukonsentrert, tankeløs – eller rett og slett gir blaffen i reglene og skader seg som følge av det.   Skulle jeg fulgt samferdselsministerens logikk kunne jeg droppet mye av sikringsarbeidet rundt på anlegget, og simpelthen nøyd meg med å a) formane den enkelte til å være forsiktig, og b) straffe ham eller henne strengt når de brøt reglene.

Men jeg kan ikke følge samferdselsministerens logikk. Da hadde Arbeidstilsynet vært her for lenge siden, og jeg hadde vært uten jobb og sannsynligvis bak lås og slå.

For jeg ivaretar ikke mitt ansvar som bedriftsleder ved utelukkende å fokusere på den enkeltes holdninger. Derimot plikter jeg å treffe alle tiltak som står i min makt for å hindre at et øyeblikks uoppmerksomhet fører til lemlestelse eller død.  Jeg plikter i siste omgang å beskytte den enkelte mot seg selv, slik at han eller hun ikke kommer til skade selv om de oppfører seg uansvarlig og/eller gjør noe ulovlig.

Slik må det være, for mennesket er ikke 100% aktpågivende hele tiden, og vi er ikke alltid så varsomme og hensynsfulle som vi burde være.

I forhold til arbeidslivet har myndighetene tatt høyde for dette, og pålagt meg og alle andre bedriftsledere et omfattende ansvar.

I forhold til trafikken har myndighetene flagget en såkalt ”null-visjon”, en målsetning om 0 døde eller alvorlig skadde i trafikken.  Det er en visjon som er like vakker som den er meningsløs.

For skal null-visjonen bli noe annet enn en tulle-visjon må det settes inn langt flere tiltak enn bare laserkontroller og fartsbøter.  Da må samferdselsministeren sørge for at veiene sikres så godt at et øyeblikks uoppmerksomhet ikke får døden til følge.  Da må finansministeren foreta en radikal omlegging av avgiftssystemet slik  at de nyeste og sikreste bilene blir tilgjengelig for alle (også ungdommen, som beviselig kræsjer mest).  Hvis myndighetene graver litt i statistikkene sine vil de f eks finne at forskjellen mellom en ulykke i en ny bil kontra en som er 20 år gammel er at føreren av den første bilen kan forlate åstedet på egne ben, mens føreren av den gamle bilen blir båret bort i kiste.

Så kan man selvsagt argumentere med at ”det burde føreren av den gamle bilen tenkt på”, og det burde han selvsagt. Man kan legge til at han også burde tenkt på at veien var smal, humpete og manglet midtdeler, og det burde han selvsagt også.

Men så gjør han ikke alltid det, og da har myndighetene et like klart ansvar for å begrense konsekvensene som jeg har i min jobb

La det bare være sagt: Det er ubegripelig at et land med Norges beliggenhet og Norges økonomiske handlekraft ikke klarer å holde seg med nok utstyr til å brøyte snøen som kommer hver vinter. Vi har ræven full av penger, og globusen forteller meg at snø må påregnes hver eneste vinter. Vi har riktignok hatt noen milde vintre, etc etc, men det er ingen unnskyldning. Skam til Vegvesenet og de politikerne som er ansvarlige for denne sultefôringen.

La det også være sagt at jeg har NULL-O sympati for utenlandske trailere på sommerdekk. Det er aldeles utrolig – og selvsagt livsfarlig -  at disse vogntogene får ferdes fritt på våre veier. Politiet sier de ikke rekker å kontrollere alle, og at noen endog stopper og tar av kjettingene så snart polisen har kjørt sin vei. Det er sikkert bare jeg som er dum, men hvorfor kan ikke våre kjære myndigheter gjøre med disse som de gjør med landets egne borgere, nemlig ØKE BØTESATSENE så det monner. Bot for å kjøre uten kjetting: 100 000. Kan ikke fyren betale tar man beslag i bilen. Jeg mener; Ola Nordmann får 10 000 for å kjøre i 100 i 70′en. Det er lenge siden norske bøtesatser gikk over i det absurde, men akkurat når det gjelder trailere på dårlige dekk som sperrer veien og lager kaos og utsetter alle andre for livsfare er jeg faktisk enig: Skru opp satsene så høyt at det ryktes over hele øst-Europa: I Norge kødder du ikke med kjettingbruken!

Men i dag skal det verken handle om mangel på brøytebiler eller polakker på sommerdekk. I dag skal jeg nok en gang uttrykke min frustrasjon, nei, sinne!, over det norske veinettet. Det er selvsagt ikke bra at vi mangler brøytebiler. Og det er ikke bra med polakker på sommerdekk. Men når en manglende brøytebil, eller en polakk på tvers, skaper komplett kaos, kolonnekjøring og stengte veier, så skyldes det først og fremst at vårt europa- og riksveinett er totalt mangelfullt. Deler av E18 mellom Kristiansand og Stavanger, Norges 4. og 5.største byer, er så smal at det ikke engang er plass til midtstripe! Da er det ikke til å undres at veien blir stengt når en trailer står på tvers. I realiteten trengs det ikke mer enn en liten Brenderup-tilhenger for å skape det komplette sammenbrudd på en våre viktigste ferdselsårer. Jeg skjønner at det fra tid til annen er nødvendig med kolonnekjøring på Hardangervidda; at Haukeli kan være stengt; at det er problemer på Kvænangsfjellet. Men her snakker vi om E18 i området Lyngdal-Vigeland. Ikke akkurat noen fjellovergang. Og laaaaangt syd for Polarsirkelelen. For å si det på en annen måte: Når det er kolonnekjøring på E18 i Vest-Agder blir det sein vår!

Så uansett hvor irritert jeg blir over mangelen på brøyekapasitet; uansett hvor irriterende det er å lese om øst-europeere som driter fullstendig i sikkerhet og framkommenlighet for seg selv og andre: De største skurkene i denne saken, de mest uansvarlige, de største unnasluntrerne, de minst handlekraftige, er de norske politikere som i snart 50 år har flådd bilister og skattebetalere for tusenvis av milliarder og bare brukt en brøkdel på å oppruste veier (og annen infrastruktur. Les: NSB), med det resultat at selv Albania har flere motorveikilometer enn Norge.

Konsekvensene står å lese om i dagens Aftenposten på nett

Dette er ille nok, og en knusende dom over flere ti år med totalt feilslåtte og utilstrekkelige veiinvesteringer. Feilslåtte fordi veimilliardene i stor grad har gått til meningsløse bro- og tunnelprosjekter i grisgrendte strøk på vestlandet, og utilstrekkelige fordi vi ikke er i nærheten av å ha et tidsmessis veinett.

Men så leser vi at det står like dårlig til med jernbanenettet. Fagfolk snakker om 30 års etterslep der også, og de siste ukenes togkaos forklares langt på veg med at verken spor eller rullende materiell holder den standard man skulle forvente i et nord-europeisk land i det 21.århundre.

Noe er riv ruskende galt her.

Våre politikere snakker så øyet blir stort og vått om viktigheten av å etterlate våre etterkommere mange hundre milliarder på et oljefond, slik at det blir mulig for dem å fortsette å finansiere det gigantiske rave-partyet som kalles ”velferdsstaten”. Jeg er redd festen tar brått slutt når våre barn og barnbarn oppdager den fulle rekkevidden av mange ti-år med forsømmelser på samferdselsområdet.

I forhold til våre politikeres manglende syn for samfunnsnyttige og fremtidsrettede samferdselsinvesteringer er det sant som det er sagt: Man trenger ikke å ha ræven full av penger for å drite seg ut, men du verden som det hjelper

For noen dager siden gikk han ut med brask og bram og erklærte at han ikke er noen “løftepolitiker”. Da var det de fattige, og Kristin Halvorsens løftebrudd i den forbindelse, det handlet om.

I dag handler det om firefeltsvei mellom Oslo og Mandal (hvorfor Mandal, forresten? E39 slutter da ikke der!). Det garanterer Gitmark innen 2019 hvis Høyre kommer i regjering. Det minner da mistenkelig om en lovnad, men det er sikkert bare jeg som misforstår

Urfjells reaksjon er like forutsigbar som den er meningsløs. SV må snart innse at bilen er kommet for å bli, og at det ikke er noen motsetning mellom vei og bane. En liten tur sydover i Europa viser det med all mulig tydelighet. Der ligger fler-felts motorveier side om side med avanserte høyhastighets jernbaner.

I tillegg er Urfjells resonnement svært forenklet. Dersom den eneste effekten av en utbygging fra 2 til 4 felt er at trafikken øker vil nok utslippene øke. Men en utbygging til fire felt har også andre konsekvenser, som trekker i motsatt retning: F eks vil bedre trafikkavvikling og mindre kø føre til at bilene oppholder seg kortere tid på veien. Bedre veier gir også mulighet til å holde jevnere fart og dermed oppnå mer økonomisk kjøring. Det er også helt åpenbart at flerfeltsveier reduserer ulykkesrisikoen. SVs svar på det er selvsagt “midtdeler”, men alle som har kjørt på en to-felts vei med midtdeler vet at det ikke er noen framtidsrettet løsning.

Dette er imidlertid nyanser som ikke passer inn i SV og Torbjørn Urfjells verdensbilde. Der er privatbilen for all framtid erklært som non grata. Selv om det som sagt er mye som tyder på at den er kommet for å bli…

Men før jeg tar bølgen lurer jeg på følgende:

1) Vågsbygveien var et problem lenge før de rød-grønne etablerte sin rene flertallsregjering. Det vet Liv Signe Navarsete. Kravet om utbygging har også vært reist i mange, mange år. Det vet også Liv Signe Navarsete. Spørsmål: Hvorfor venter hun til en måned før valget med å annonsere at noe skal skje?? De rød-grønne har hatt nesten fire år på å spre lukten av nylagt asfalt, men den eneste lukten jeg kjenner når jeg stanger i køen på vestsiden av Kristiansand er lukten av eksos ispedd eimen av svidd valgflesk.

2) Vågsbygdveien er lenger enn 2,2 km. Liv Signe Navarsetes prosjekt vil ikke løse kø-problemet. Det vil bare flytte seg 2,2 km lenger ut. Og der vil folk fortsatt stange i kø, mens de venter på neste bevilgning. Spørsmål: Hvorfor kan vi ikke for en gangs skyld gjøre en vegstrekning FERDIG når vi først holder på? Jeg vet at dette handler om distriktspolitikk og om behovet for å gi litt til alle, men som vegpolitisk strategi er det tragisk. En milliard her, noen hundre millioner der, ei bro her og en tunnel der. Det er klart; holder vi på lenge nok vil disse stubbene før eller siden møtes, slik at vi får sammenhengende veier av god standard. Men da er vi alle døde. Særlig hvis det skal gå fire år mellom hver gang de rød-grønne bestemmer seg for å satse på vei…