Nå har det norske folk i valg sagt sin mening om Venstre, og det er ikke pent.

Mens Sponheim trekker seg foran åpent kamera midt under valgnatten. Da viste han i et kort øyeblikk tilløp til selvinnsikt. Denne var imidlertid fordunstet under partilederdebatten litt senere på kvelden. For da forklarte han nederlaget med at Venstre ikke hadde vært klare nok i sin avvisining av FrP. Og at han forøvrig gav blaffen i om han ikke ble gjenvalgt.

Forskerne får finne ut om de gamle Venstre-velgerene gikk til de rød-grønne, slik Sponheim påstår, eller til Høyre, slik jeg påstår. Og så får vi alle være glad for at Sponheim ikke ble gjenvalgt, for hvis et nederlag av slike dimensjoner ikke gjør inntrykk er han åpenbart både demotivert og lei, og da er det bedre at han steller sauer i Ulvik.

Jeg har tidligere stemt Venstre ved flere valg, og har grunnleggende sans for flere av deres standpunkter. I år er det imidlertid ikke aktuelt i det hele tatt, og det skyldes én eneste ting: Venstres motstand mot FrP har gått fra å være politisk uenighet til å bli renspikket fanatisme, blottet for enhver nyansering.

Et parti med Venstres stolte, demokratiske tradisjoner burde mer enn noen være bevisst på forskjellen mellom flertallsstyre og flertallsdiktatur.

Et parti med Venstres liberale holdninger burde mer enn noen skjønne at man i et sunt demokrati ikke over tid kan behandle 20-30% av velgerne som om de var dumme, eventuelt spedalske. I et sunt demokrati sørger flertallet for at også mindretallet blir hørt. Det var på den måten norske politikere klarte å bygge brede, samlende kompromisser før i tiden. Det er kun på den måten vi kan bygge brede, samlende kompromisser  i framtiden. Det skal faktisk Venstre være glade fior, for da kan det være at deres 5-6% også blir hørt..

Sponheims utfall, som verken er nye, originale eller spesielt oppsiktsvekkende, gir fornyet grunn til noen refleksjoner om demokratiets vesen.

Det er nemlig ikke sunt for demokratiet at et parti som i en årrekke har fått omkring 20% av stemmene fortsatt skal holdes utenfor maktens korridorer. Det er både underlig og tankevekkende at de øvrige politiske partiene, muligens med et lite unntak for Høyre, ikke synes å se dette. For de kan diskutere så ørene flagrer, og være fullstendig uenige  om alt fra homoekteskap til formueskatt, men når temaet er muligheten for at FrP kan komme i posisjon finner de sammen i en nesten rørende samstemthet. Det må unngås for enhver pris.  Sponheim, Høybråten og Halvorsen løfter seg til nye høyder i sine beskrivelser av hvor forferdelig FrP-samfunnet vil bli, uten å ta seg nevneverdig nær av at deres egne samfunnsmodeller slett ikke har noe flertall bak seg. Jeg blir bare trist når partiledere som selv på en god dag ikke kan unngå å skjele til sperregrensen har en så blind tro på sin egen politikks fortreffelighet.  Det er noe med realtitetsorienteringen som ikke er helt patent her

Og realiteten er at Fremskrittspartiet, som har vært blant oss i mer enn 30 år, er kommet for å bli, og at en betydelig del av norske velgere sympatiserer med deres politikk. Man kan mene mangt om den politikken, og det gjør man da også, men vi har en styreform som baserer seg på representativt demokrati, og da påhviler det alle partier – inklusive Venstre, om Sponheim liker det eller ei – et ansvar for at alle røster blir hørt. Man kan ikke beklage seg over lav valgdeltakelse og politikerforakt når det første man gjør etter et valg er å ekskludere 20-30% av dem som faktisk har umaket seg med å avgi stemme!

Med slike utsagn røper de etablerte partiene først og fremst en oppsiktsvekkende mangel på tiltro til de samfunnsordninger de selv har bygget opp. Hvis Det Norske Hus er et så skrøpelig byggverk at det ikke tåler en fire-års fest med FrP som vertskap er det på høy tid at noen begynner å sjekke grunnmur og bærende konstruksjoner!

Dernest avdekker de etablerte partiene en historieløshet som man ikke skulle tro var mulig innenfor rammene av den norske enhetsskolen. Og vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til den rød-grønne regjeringen selv. Der sitter SV med tunge statsrådsposter, et parti hvis sentrale skikkelser for bare noen ti-år siden stod på Overvåkingspolitiets liste over farlige samfunnsfiender. Partileder Kristin Halvorsen er endog blitt finansminister, og har fylt den rollen med en stødighet og forutsigbarhet som er fullt på høyde med både Sigbjørn Johnsen og Per-Kristian Foss.

Er det virkelig noen som tror at FrP ville benytte en eventuell regjerningsmakt til å kjøre Norge i grøfta, og dermed for all overskuelig framtid henvise seg selv til den politiske søppeldyngen? Selvsagt ikke. Derimot er det overveiende sannsynlig at FrP ikke vil få flertall alene, og følgelig vil måtte kompromisse og svelge kameler både på langs og på tvers. I tillegg er jeg personlig overbevist om at et FrP i posisjon vil bli mye snillere, mer forsiktig og mer ansvarlig enn et FrP i opposisjon. Og det vil først og fremst være et problem for FrP,  som bygger mye av sin suksess på å være annerledes enn de øvrige partiene.

Men til helvete går det ikke, verken med FrP eller Norge.