SV har mistet velgere til Ap. Folk har valgt Ap framfor rød-grønn handlingslammelse. Det er i alle fall min påstand.

Nå har det norske folk i valg sagt sin mening om Venstre, og det er ikke pent.

Mens Sponheim trekker seg foran åpent kamera midt under valgnatten. Da viste han i et kort øyeblikk tilløp til selvinnsikt. Denne var imidlertid fordunstet under partilederdebatten litt senere på kvelden. For da forklarte han nederlaget med at Venstre ikke hadde vært klare nok i sin avvisining av FrP. Og at han forøvrig gav blaffen i om han ikke ble gjenvalgt.

Forskerne får finne ut om de gamle Venstre-velgerene gikk til de rød-grønne, slik Sponheim påstår, eller til Høyre, slik jeg påstår. Og så får vi alle være glad for at Sponheim ikke ble gjenvalgt, for hvis et nederlag av slike dimensjoner ikke gjør inntrykk er han åpenbart både demotivert og lei, og da er det bedre at han steller sauer i Ulvik.

Da tenker de åpenbart ikke på det politiske miljøet, eller samarbeidsklimaet på borgerlig side. For der bidrar Venstre med så mange sure utslipp (for ikke å si oppstøt!) at jeg som gammel Venstre-velger blir både sint og oppgitt.  At Sponheim velger å bruke mesteparten av sin taletid på å rakke ned på andre (les: Frp), i stedet for å snakke om sin egen politikk, er patetisk, og vil forhåpentlig straffe seg på valgdagen.

Han får i alle fall ikke min stemme.

For noen dager siden gikk han ut med brask og bram og erklærte at han ikke er noen “løftepolitiker”. Da var det de fattige, og Kristin Halvorsens løftebrudd i den forbindelse, det handlet om.

I dag handler det om firefeltsvei mellom Oslo og Mandal (hvorfor Mandal, forresten? E39 slutter da ikke der!). Det garanterer Gitmark innen 2019 hvis Høyre kommer i regjering. Det minner da mistenkelig om en lovnad, men det er sikkert bare jeg som misforstår

Urfjells reaksjon er like forutsigbar som den er meningsløs. SV må snart innse at bilen er kommet for å bli, og at det ikke er noen motsetning mellom vei og bane. En liten tur sydover i Europa viser det med all mulig tydelighet. Der ligger fler-felts motorveier side om side med avanserte høyhastighets jernbaner.

I tillegg er Urfjells resonnement svært forenklet. Dersom den eneste effekten av en utbygging fra 2 til 4 felt er at trafikken øker vil nok utslippene øke. Men en utbygging til fire felt har også andre konsekvenser, som trekker i motsatt retning: F eks vil bedre trafikkavvikling og mindre kø føre til at bilene oppholder seg kortere tid på veien. Bedre veier gir også mulighet til å holde jevnere fart og dermed oppnå mer økonomisk kjøring. Det er også helt åpenbart at flerfeltsveier reduserer ulykkesrisikoen. SVs svar på det er selvsagt “midtdeler”, men alle som har kjørt på en to-felts vei med midtdeler vet at det ikke er noen framtidsrettet løsning.

Dette er imidlertid nyanser som ikke passer inn i SV og Torbjørn Urfjells verdensbilde. Der er privatbilen for all framtid erklært som non grata. Selv om det som sagt er mye som tyder på at den er kommet for å bli…

Jeg har tidligere stemt Venstre ved flere valg, og har grunnleggende sans for flere av deres standpunkter. I år er det imidlertid ikke aktuelt i det hele tatt, og det skyldes én eneste ting: Venstres motstand mot FrP har gått fra å være politisk uenighet til å bli renspikket fanatisme, blottet for enhver nyansering.

Et parti med Venstres stolte, demokratiske tradisjoner burde mer enn noen være bevisst på forskjellen mellom flertallsstyre og flertallsdiktatur.

Et parti med Venstres liberale holdninger burde mer enn noen skjønne at man i et sunt demokrati ikke over tid kan behandle 20-30% av velgerne som om de var dumme, eventuelt spedalske. I et sunt demokrati sørger flertallet for at også mindretallet blir hørt. Det var på den måten norske politikere klarte å bygge brede, samlende kompromisser før i tiden. Det er kun på den måten vi kan bygge brede, samlende kompromisser  i framtiden. Det skal faktisk Venstre være glade fior, for da kan det være at deres 5-6% også blir hørt..

Sponheims utfall, som verken er nye, originale eller spesielt oppsiktsvekkende, gir fornyet grunn til noen refleksjoner om demokratiets vesen.

Det er nemlig ikke sunt for demokratiet at et parti som i en årrekke har fått omkring 20% av stemmene fortsatt skal holdes utenfor maktens korridorer. Det er både underlig og tankevekkende at de øvrige politiske partiene, muligens med et lite unntak for Høyre, ikke synes å se dette. For de kan diskutere så ørene flagrer, og være fullstendig uenige  om alt fra homoekteskap til formueskatt, men når temaet er muligheten for at FrP kan komme i posisjon finner de sammen i en nesten rørende samstemthet. Det må unngås for enhver pris.  Sponheim, Høybråten og Halvorsen løfter seg til nye høyder i sine beskrivelser av hvor forferdelig FrP-samfunnet vil bli, uten å ta seg nevneverdig nær av at deres egne samfunnsmodeller slett ikke har noe flertall bak seg. Jeg blir bare trist når partiledere som selv på en god dag ikke kan unngå å skjele til sperregrensen har en så blind tro på sin egen politikks fortreffelighet.  Det er noe med realtitetsorienteringen som ikke er helt patent her

Og realiteten er at Fremskrittspartiet, som har vært blant oss i mer enn 30 år, er kommet for å bli, og at en betydelig del av norske velgere sympatiserer med deres politikk. Man kan mene mangt om den politikken, og det gjør man da også, men vi har en styreform som baserer seg på representativt demokrati, og da påhviler det alle partier – inklusive Venstre, om Sponheim liker det eller ei – et ansvar for at alle røster blir hørt. Man kan ikke beklage seg over lav valgdeltakelse og politikerforakt når det første man gjør etter et valg er å ekskludere 20-30% av dem som faktisk har umaket seg med å avgi stemme!

Løftet om full barnehagedekning er heller ikke oppfylt. Og siden Kristin Halvorsen fortsatt er finansminister snakker vi om et dobbelt løftebrudd: Ikke har hun skaffet nok barnehageplasser, og ikke har hun fratrådt, slik hun lovet å gjøre om det første løftet ikke ble oppfylt.

Og nå er hun sannelig ute med leppa igjen. Denne gangen er det oljeutvinning i nord som ALDRI skal finne sted så lenge SV sitter i regjering. Åjavelnei?

Jeg trodde at Kristin hadde lært litt etter fire år i regjerning. Jeg trodde hun omsider hadde innsett at man i et demokrati bør være forsiktig med å si “aldri” om noe som helst. KrF innså det for 25 år siden, da de gikk inn i Willochs regjering selv om de hadde lovet å “aldri” være med på å administrere abortloven. Nå bør det være SVs tur til å parkere de politiske absolutter der de hører hjemme; på roteloftet. Så slipper hun slike pinlige tilbaketog og bortforklaringer som vi er vitne til om dagen.

Honnør til Høyres Peter Gitmark, forresten. Han sier rett ut: Jeg lover ingenting. Det er forsåvidt også et absolutt utsagn, men uansett et løfte som er enklere å holde…

Men før jeg tar bølgen lurer jeg på følgende:

1) Vågsbygveien var et problem lenge før de rød-grønne etablerte sin rene flertallsregjering. Det vet Liv Signe Navarsete. Kravet om utbygging har også vært reist i mange, mange år. Det vet også Liv Signe Navarsete. Spørsmål: Hvorfor venter hun til en måned før valget med å annonsere at noe skal skje?? De rød-grønne har hatt nesten fire år på å spre lukten av nylagt asfalt, men den eneste lukten jeg kjenner når jeg stanger i køen på vestsiden av Kristiansand er lukten av eksos ispedd eimen av svidd valgflesk.

2) Vågsbygdveien er lenger enn 2,2 km. Liv Signe Navarsetes prosjekt vil ikke løse kø-problemet. Det vil bare flytte seg 2,2 km lenger ut. Og der vil folk fortsatt stange i kø, mens de venter på neste bevilgning. Spørsmål: Hvorfor kan vi ikke for en gangs skyld gjøre en vegstrekning FERDIG når vi først holder på? Jeg vet at dette handler om distriktspolitikk og om behovet for å gi litt til alle, men som vegpolitisk strategi er det tragisk. En milliard her, noen hundre millioner der, ei bro her og en tunnel der. Det er klart; holder vi på lenge nok vil disse stubbene før eller siden møtes, slik at vi får sammenhengende veier av god standard. Men da er vi alle døde. Særlig hvis det skal gå fire år mellom hver gang de rød-grønne bestemmer seg for å satse på vei…