Det er ikke min hensikt å raljere over statsrådens misbruk av statistikk. Derimot er jeg etter hvert blitt inderlig lei av myndighetenes nesten ensidige fokus på den enkelte trafikants holdninger når trafikksikkerhet skal diskuteres.  Kleppas utsagn om at 70% av ulykkene skyldes forhold ved føreren er i så måte meget illustrerende. Hvis det er sant sier det seg selv at vi må fokusere på holdningsskapende arbeid, og sette inn tiltak som kan påvirke disse holdningene. Lave fartsgrenser kombinert med   hyppige politikontroller og strenge (eller rettere sagt: dyre) straffereaksjoner er i så måte et yndet virkemiddelsett.

Det er vel og bra å fokusere på den enkeltes holdninger. Og det er klart at mange av våre veier er i så dårlig forfatning at selv 70 km/t er i overkant fort. Og det er klart at mange av oss bryter disse fartsgrensene og må finne oss i å bli straffet for det.

Mitt poeng er ikke desto mindre at det holdningsskapende arbeidet bare er én side av en sak med svært mange fasetter.

Et sideblikk på mitt ansvar som bedriftsleder belyser dette.  Som daglig leder av en industribedrift har jeg et overordnet ansvar for å ivareta helse og sikkerhet til alle som befinner seg på anlegget.  Det gjør jeg ved å sørge for at vi til enhver tid – og samtidig – fokuserer på tre forhold: at anlegget er så godt sikret som mulig, at alle som ferdes her kjenner faremomentene eller –områdene, og at alle har det personlige verneutstyret som skal til for å begrense konsekvensene når noe likevel går galt.

Skulle jeg fulgt samferdselsministerens logikk kunne jeg valgt en mye enklere tilnærming. For også hos meg er det kanskje slik at 70% av ulykkene skyldes forhold ved den enkelte, som fra tid til annen kan være uforsiktig, uoppmerksom, glemsk, ukonsentrert, tankeløs – eller rett og slett gir blaffen i reglene og skader seg som følge av det.   Skulle jeg fulgt samferdselsministerens logikk kunne jeg droppet mye av sikringsarbeidet rundt på anlegget, og simpelthen nøyd meg med å a) formane den enkelte til å være forsiktig, og b) straffe ham eller henne strengt når de brøt reglene.

Men jeg kan ikke følge samferdselsministerens logikk. Da hadde Arbeidstilsynet vært her for lenge siden, og jeg hadde vært uten jobb og sannsynligvis bak lås og slå.

For jeg ivaretar ikke mitt ansvar som bedriftsleder ved utelukkende å fokusere på den enkeltes holdninger. Derimot plikter jeg å treffe alle tiltak som står i min makt for å hindre at et øyeblikks uoppmerksomhet fører til lemlestelse eller død.  Jeg plikter i siste omgang å beskytte den enkelte mot seg selv, slik at han eller hun ikke kommer til skade selv om de oppfører seg uansvarlig og/eller gjør noe ulovlig.

Slik må det være, for mennesket er ikke 100% aktpågivende hele tiden, og vi er ikke alltid så varsomme og hensynsfulle som vi burde være.

I forhold til arbeidslivet har myndighetene tatt høyde for dette, og pålagt meg og alle andre bedriftsledere et omfattende ansvar.

I forhold til trafikken har myndighetene flagget en såkalt ”null-visjon”, en målsetning om 0 døde eller alvorlig skadde i trafikken.  Det er en visjon som er like vakker som den er meningsløs.

For skal null-visjonen bli noe annet enn en tulle-visjon må det settes inn langt flere tiltak enn bare laserkontroller og fartsbøter.  Da må samferdselsministeren sørge for at veiene sikres så godt at et øyeblikks uoppmerksomhet ikke får døden til følge.  Da må finansministeren foreta en radikal omlegging av avgiftssystemet slik  at de nyeste og sikreste bilene blir tilgjengelig for alle (også ungdommen, som beviselig kræsjer mest).  Hvis myndighetene graver litt i statistikkene sine vil de f eks finne at forskjellen mellom en ulykke i en ny bil kontra en som er 20 år gammel er at føreren av den første bilen kan forlate åstedet på egne ben, mens føreren av den gamle bilen blir båret bort i kiste.

Så kan man selvsagt argumentere med at ”det burde føreren av den gamle bilen tenkt på”, og det burde han selvsagt. Man kan legge til at han også burde tenkt på at veien var smal, humpete og manglet midtdeler, og det burde han selvsagt også.

Men så gjør han ikke alltid det, og da har myndighetene et like klart ansvar for å begrense konsekvensene som jeg har i min jobb

Jeg lurer på om det i det hele tatt har streifet Erna at det kan være Høyre som er sent ute her, og ikke alle de andre som er for raske? Datalgringsdirektivet har vært kjent siden 2006, og den hjemlige debatten er i alle fall et år gammel. Og folk som har langt bedre greie på data enn både Erna og jeg tilsammen har for lengst avslørt at dette direktivet ikke vil ha noen som helst betydning for kampen mot terror. En gjennomsnittlig ungdomsskoleelev kan nok om disse tingene til å omgå de hindringene som direktivet angivelig setter opp. De eneste som rammes av datalagringsdirektivet er publikum generelt, som må finne seg i nok et meningsløst overvåkingstiltak, der alle i utgangspunktet overvåkes for om mulig å fakke de få som ikke har rent mel i posen.

Jeg skjønner at dette direktivet gir Ingelin Killengreen og hennes overvåkingskåte kolleger våte drømmer, men at Erna Solberg og Høyre lar seg dupere så lett, er intet mindre enn skuffende.

1. Med bakgrunn i bruk av Vogts Villa til fritidsbolig for Kronprinsparet er et areal rundt vilaen av sikkerhetsmessige grunner avsperret for allmenn ferdsel og opphold.
2. Området vil være utilgjengelig for allmenn ferdsel og opphold til enhver tid

For noen dager siden hevdet Kristiansands-ordfører Per Sigurd Sørensen at avtalen med Kronpen og Mette-Marit ikke ville føre til noen privatisering av øya.

Jeg har ikke greie på sånn derre kongeting, men å sperre et område for ferdsel til enhver tid høres da veldig privatiserende ut?

Nei, vi får håp de ikke vet det. Og så ønsker jeg Dagrun Eriksen en riktig god jul, og håper hun får mye fint tøy til Barbie-dukkene sine.

Maken til tåkelegging skal man lete lenge, og forhåpentligvis forgjeves, etter.

Jeg trodde i mitt enfold at Høyre var et parti av prinsipper. At Høyre stod for noe. At de tok standpunkt (gjerne der andre sviktet). Slik de gjorde i programmet foran høstens stortingsvalg. Og så viser det seg at de ikke er prinsipielle i det hele tatt. At det f eks spiller en rolle om våre kommunikasjonsdata skal lagres i 6 eller 24 måneder (de bør ikke lagres i det hele tatt!). Eller at f eks Jonas Gahr Støres vurdering av hva EU vil tenke om oss skal påvirke vår beslutning (det finner vi tidsnok ut av! Og siden når ble Gahr Støre Høyres ledestjerne?).

I USA ser vi av og til at politikere oppfordres til å skaffe seg selv en ryggrad. Det burde Erna og Høyre også gjøre. Skaffe seg en ryggrad altså.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Her har vi i årevis hatt et strandsonevern, som ble etablert for å hindre at skjærgården ble nedbygd og privatisert, og dermed utilgjengelig for allmenheten. Greit nok at mange sørlandskommuner (Kristiansand inkludert) har forvaltet dette på en måte som gjør at Staten nå vurderer å frata dem hele myndigheten, men dette blir jo bare aldeles for dumt.

De kongelige disponerer allerede i dag flere hytter og strandeiendommer enn de fleste bare kan drømme om. De befinner seg helt på toppen av det norske samfunn hva privilegier og handlefrihet angår. De kan feriere nårsomhelst, hvorsomhelst. Blir det for kjipt på Mågerøy (hvor Forsvaret har gitt dem halve øya) kan de pendle til pappa på Hankø, og når de har vært der for lenge kan de ta seg en tur langs kysten med kongeskipet.

Rent bortsett fra at jeg under henvisning til lov om offentlige anskaffelser synes hele kongehuset burde vært satt ut på anbud, kan jeg ikke med min beste vilje finne en eneste grunn til at Mette-Marit og mannen hennes skal få noen som helst strandsonemessig særbehandling av Kristiansand kommune. De får kjøpe seg ei hytte, de som andre. Eller låne kåken til fatter´n.