Jeg er Obama-fan, og har vært det helt siden han tok demokratenes landsmøte med storm for fem år siden. Min beundring fortsatte å stige da han holdt hodet kaldt og hjertet varmt gjennom en spennende valgkamp. Og det faktum at han ble valgt med god margin var en seier ikke bare for det amerikanske folk, men for hele den verden som USA på godt og vondt dominerer.
Og så skal Thorbjørn Jagland og hans Nobel-komite-kolleger forkludre hele greia med å tildele Obama en aldeles unødvendig og fullstendig ufortjent fredspris.
Jeg var i USA den dagen tildelingen skjedde, og så hvordan den ene TV-kommentatoren etter den andre vekslet mellom vantro og hånflir – ikke over den uheldige prisvinneren, men over den totalt uforståelige tildelingen. Ingen forstod noen ting. Sterkest inntrykk gjorde det at vinneren selv, og hans stab i Det Hvite Hus, brukte 6 timer på å komme opp med en passende respons. Dette er verdens mektigste embete. Dette er et embete som er oppsatt med alt som trengs av folk og ressurser for å kunne reagere raskt og effektivt på alle tenkelige og utenkelige hendelser. Ikke desto mindre gikk det 6 timer før Obama viste seg. Og da holdt han en takketale der han i realiteten sa at denne prisen var det andre som skulle hatt.
Jeg er sikker på at Obama innerst inne hadde mest lyst til å takke pent nei til hele fredsprisen. Men han er for høflig og veloppdragen til det. Så han takket ja.
Men du all verden for en bjørnetjeneste Nobel-komitten har gjort Obama! Det kan allerede argumenteres overbevisende for at Obamas største problem er at forventningene til ham er så store at alt annet enn 100% suksess på alle fronter vil bli sett på som et nederlag. Han har selv vært med å skape disse forventningene, men jeg tror verken Obama eller andre var forberedt på at det skulle ta så til de grader av. Det er åpenbart at Obama har forsøkt å roe det hele ned de siste månedene. Og han har gått på noen smeller som demonstrerer at heller ikke Obama er noen Supermann.
Det har åpenbart ikke Nobel-komiteen fått med seg. For i stedet for å gi mannen arbeidsro setter de ham igjen på pidestallen. Og kaster bensin på bålet til Obamas kritikere, som har gått litt på tomgang i det siste. Rush Limbaugh og hans likesinnede uttrykker forundering over tildeling, men innerst inne godter de seg, for dette er et nytt eksemepl på at Obama bare er ord og ikke handling. På ytterste høyre i USA heter det nå at Obama er så god til å snakke at selv den norske Nobel-komiteen har falt for bløffen.
Og jeg kan ikke klandre dem. For uansett hvor begeistret jeg er for Obama kan jeg ikke fatte hvorfor han skulle få fredsprisen nå. Det sies at han ble nominert allerede i august i fjor. Da var han ikke engang valgt. Nominasjonsfristen gikk uansett ut 12 dager etter at han ble innsatt, og da pristildeling ble kunngjort hadde han fremdeles bare sittet med makten i 9 måneder. Han har forhåpentlig mer enn 7 år igjen som president. Og selv etter endt presidenttid vil han være en ung mann som kan utrette mye. Slik avgåtte presidenter – også langt mindre populære sådanne – har gjort før ham.
Men det kunne ikke Jaggis vente på. Han måtte gi ham prisen nå, med en gang. På et syltynt grunnlag, som enn så lenge bare handler om ord og visjoner.
Jeg skjønner det simpelthen ikke.
Derfor har jeg kommet til følgende konklusjon: Thorbjørnetjeneste Jagland vil gjerne ha Obama til Oslo. Kanskje Jens også har lyst til det (de husker sikkert begge hvor stas det var for Kjell Magne da Bill kom på besøk; det var høydepunktet i karrieren iflg Bondevik selv. Utrolig at han sa det, etter å ha vært statsminister i flere år…). Og så har sikkert noen snakket sammen, og funnet ut at den enkleste måten å få Barack til byen på er å gi ham fredsprisen. For da må han jo komme. Og så kan alle sole seg i glansen av den store statsmannen, og så har både Thorbjørn og resten av komiteen (og Jens og kronprisen og halve kongeriket) noe å fortelle barnebarna om.
At de driter seg selv ut tenker de åpenbart ikke på. At de bringer hele fredsprisen i vanry tar de åpenbart med knusende ro. At mine amerikanske venner ristet på hodet og lurer på hva som egentlig foregår er de selvsagt lykkelig uvitende om. At Obama selv får sine planer forpurret kunne de ikke bry seg mindre om.
Jeg blir kvalm.