I går kveld gikk det visstnok rykter om at Sponheim var på glid i forhold til FrP. Det vil han ikke ha på seg, og er derfor ute med kraftige presiseringer i dagens aviser. Ingen lefling med Frp der i gården!!!
Sponheims utfall, som verken er nye, originale eller spesielt oppsiktsvekkende, gir fornyet grunn til noen refleksjoner om demokratiets vesen.
Det er nemlig ikke sunt for demokratiet at et parti som i en årrekke har fått omkring 20% av stemmene fortsatt skal holdes utenfor maktens korridorer. Det er både underlig og tankevekkende at de øvrige politiske partiene, muligens med et lite unntak for Høyre, ikke synes å se dette. For de kan diskutere så ørene flagrer, og være fullstendig uenige om alt fra homoekteskap til formueskatt, men når temaet er muligheten for at FrP kan komme i posisjon finner de sammen i en nesten rørende samstemthet. Det må unngås for enhver pris. Sponheim, Høybråten og Halvorsen løfter seg til nye høyder i sine beskrivelser av hvor forferdelig FrP-samfunnet vil bli, uten å ta seg nevneverdig nær av at deres egne samfunnsmodeller slett ikke har noe flertall bak seg. Jeg blir bare trist når partiledere som selv på en god dag ikke kan unngå å skjele til sperregrensen har en så blind tro på sin egen politikks fortreffelighet. Det er noe med realtitetsorienteringen som ikke er helt patent her
Og realiteten er at Fremskrittspartiet, som har vært blant oss i mer enn 30 år, er kommet for å bli, og at en betydelig del av norske velgere sympatiserer med deres politikk. Man kan mene mangt om den politikken, og det gjør man da også, men vi har en styreform som baserer seg på representativt demokrati, og da påhviler det alle partier – inklusive Venstre, om Sponheim liker det eller ei – et ansvar for at alle røster blir hørt. Man kan ikke beklage seg over lav valgdeltakelse og politikerforakt når det første man gjør etter et valg er å ekskludere 20-30% av dem som faktisk har umaket seg med å avgi stemme!