Feed on
Posts
Comments

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppe hevdet forleden at 70% av trafikkulykkene skyldes forhold ved føreren, mens kun 30% skyldes forhold ved veien. Sagt på en annen måte: 7 av 10 som dør eller blir lemlestet i trafikken har bare seg selv å takke.  De andre tre har samferdselsministeren ansvaret for.

Det er ikke min hensikt å raljere over statsrådens misbruk av statistikk. Derimot er jeg etter hvert blitt inderlig lei av myndighetenes nesten ensidige fokus på den enkelte trafikants holdninger når trafikksikkerhet skal diskuteres.  Kleppas utsagn om at 70% av ulykkene skyldes forhold ved føreren er i så måte meget illustrerende. Hvis det er sant sier det seg selv at vi må fokusere på holdningsskapende arbeid, og sette inn tiltak som kan påvirke disse holdningene. Lave fartsgrenser kombinert med   hyppige politikontroller og strenge (eller rettere sagt: dyre) straffereaksjoner er i så måte et yndet virkemiddelsett.

Det er vel og bra å fokusere på den enkeltes holdninger. Og det er klart at mange av våre veier er i så dårlig forfatning at selv 70 km/t er i overkant fort. Og det er klart at mange av oss bryter disse fartsgrensene og må finne oss i å bli straffet for det.

Mitt poeng er ikke desto mindre at det holdningsskapende arbeidet bare er én side av en sak med svært mange fasetter.

Et sideblikk på mitt ansvar som bedriftsleder belyser dette.  Som daglig leder av en industribedrift har jeg et overordnet ansvar for å ivareta helse og sikkerhet til alle som befinner seg på anlegget.  Det gjør jeg ved å sørge for at vi til enhver tid – og samtidig – fokuserer på tre forhold: at anlegget er så godt sikret som mulig, at alle som ferdes her kjenner faremomentene eller –områdene, og at alle har det personlige verneutstyret som skal til for å begrense konsekvensene når noe likevel går galt.

Skulle jeg fulgt samferdselsministerens logikk kunne jeg valgt en mye enklere tilnærming. For også hos meg er det kanskje slik at 70% av ulykkene skyldes forhold ved den enkelte, som fra tid til annen kan være uforsiktig, uoppmerksom, glemsk, ukonsentrert, tankeløs – eller rett og slett gir blaffen i reglene og skader seg som følge av det.   Skulle jeg fulgt samferdselsministerens logikk kunne jeg droppet mye av sikringsarbeidet rundt på anlegget, og simpelthen nøyd meg med å a) formane den enkelte til å være forsiktig, og b) straffe ham eller henne strengt når de brøt reglene.

Men jeg kan ikke følge samferdselsministerens logikk. Da hadde Arbeidstilsynet vært her for lenge siden, og jeg hadde vært uten jobb og sannsynligvis bak lås og slå.

For jeg ivaretar ikke mitt ansvar som bedriftsleder ved utelukkende å fokusere på den enkeltes holdninger. Derimot plikter jeg å treffe alle tiltak som står i min makt for å hindre at et øyeblikks uoppmerksomhet fører til lemlestelse eller død.  Jeg plikter i siste omgang å beskytte den enkelte mot seg selv, slik at han eller hun ikke kommer til skade selv om de oppfører seg uansvarlig og/eller gjør noe ulovlig.

Slik må det være, for mennesket er ikke 100% aktpågivende hele tiden, og vi er ikke alltid så varsomme og hensynsfulle som vi burde være.

I forhold til arbeidslivet har myndighetene tatt høyde for dette, og pålagt meg og alle andre bedriftsledere et omfattende ansvar.

I forhold til trafikken har myndighetene flagget en såkalt ”null-visjon”, en målsetning om 0 døde eller alvorlig skadde i trafikken.  Det er en visjon som er like vakker som den er meningsløs.

For skal null-visjonen bli noe annet enn en tulle-visjon må det settes inn langt flere tiltak enn bare laserkontroller og fartsbøter.  Da må samferdselsministeren sørge for at veiene sikres så godt at et øyeblikks uoppmerksomhet ikke får døden til følge.  Da må finansministeren foreta en radikal omlegging av avgiftssystemet slik  at de nyeste og sikreste bilene blir tilgjengelig for alle (også ungdommen, som beviselig kræsjer mest).  Hvis myndighetene graver litt i statistikkene sine vil de f eks finne at forskjellen mellom en ulykke i en ny bil kontra en som er 20 år gammel er at føreren av den første bilen kan forlate åstedet på egne ben, mens føreren av den gamle bilen blir båret bort i kiste.

Så kan man selvsagt argumentere med at ”det burde føreren av den gamle bilen tenkt på”, og det burde han selvsagt. Man kan legge til at han også burde tenkt på at veien var smal, humpete og manglet midtdeler, og det burde han selvsagt også.

Men så gjør han ikke alltid det, og da har myndighetene et like klart ansvar for å begrense konsekvensene som jeg har i min jobb

Leave a Reply

You must be logged in to post a comment.